• Foto:

    Maurstad: Thor Brødreskift / Nasjonalteatret; Sokrates: Wikimedia Commons

– Jeg skal gi dere sannheten. Hele sannheten …

25.04.2014 - 12:42
Seksjoner: 

Av Nina Kraft

Hittil har cirka 17.000 nordmenn, på National-theatret og Riksteatret fra Lyngdal til Kirkenes, sett Toralv Maurstad i aksjon som Sokrates. Filosofen forsvarer seg mot dem som dømmer ham til døden, angivelig for å ha forført ungdommen i Athen og ta penger for det – skjønt sannsynligvis er den egentlige grunnen av Sokrates var en torn i siden på byens mektigste menn. 

Et menneske som det er noe tak i, bør ikke først og fremst bekymre seg over sitt eget liv. Nei, han bør spørre seg om det han gjør er rett eller galt, om han handler godt eller dårlig, sier Sokrates i forsvartalen.

Den greske filosofen i Toralv Maurstads skikkelse refser salen; vi publikummere er tribunalet som dømmer ham til døden på tynt grunnlag, vi er Athens feige borgere som lar det skje. 

Så hvordan er det å være Sokrates?

– Hvilken passasje i Forsvarstalen treffer deg mest?

Når han forsvarer seg mot at han forderver ungdommen og snakker om hvordan kropp og penger og ting forderver sjelen, sier Maurstad raskt. 

Det går jo ikke en dag uten helsider om Spetalen og forskjellige selskaper som går opp og ned. Om kjøp og salg, ting, slanking og kullhydrater. Dette rådet fra 400 år før Kristus er bare blitt bedre med årene.

I selvbiografien sin, For et liv. Historier jeg bare har fortalt mine venner, skrev skuespilleren om hvordan han selv opplevde en lettelse da huset hans i Holmenkollen brant ned og han mistet alt han eide. Jeg var sluppet ut av berget. Jeg var reddet. Jeg hadde vært hustatt, som det heter, bergtatt. Ikke av trollet eller huldra, men av huset. Nå var jeg fri!

Betydningen av brakknese

– Ligner Sokrates på deg selv?

Nei, han var et slags renessansemenneske som kunne rangle hele natten uten å bli trøtt. Jeg er ikke fullt så vital, hevder den ekstremt aktive 87-åringen.

Sokrates var med på alle slags konkurranser. Han stilte opp i en skjønnhetskonkurranse mot den vakreste mannen i Grekenland, han hadde en slik ørnenese. Maurstad lager ørnenese med fingrene.

Sokrates selv hadde brakknese, så han argumenterte med at siden den gikk oppover – sånn – Maurstad presser sin egen nese inn og opp – så gikk neseborene oppover og han fikk pustet mer frisk luft, mens han vakre med ørnenesen pustet inn støv. Sokrates innledet med at skjønnhet som ikke hadde noen verdi, ikke er skjønn. Han var et overskuddsmenneske som søkte sannheten om alt mulig og elsket å diskutere.

– Og han var modig?

Ja, han behøvde ikke ha tatt giften og dødd. Han kunne ha rømt. De gamle grekerne hadde ikke grenser og pass, så han kunne bare ha stukket av til en nabostat og kommet tilbake etter noen år, da de hadde fått nytt styre i Athen. Det var den vanlige måten å gjøre det på, sånt skjedde hele tiden. Han hadde venner som ville hjelpe ham med å flykte. Men det ville han ikke.

– Er du selv modig?

Jeg er egentlig litt småfeig og orker ikke å krangle. Da jeg var gutt, prøvde jeg å unngå slåsskamp. Jeg prøver å slippe unna småtterier. Men jeg er vel modig på visse områder. Nå det gjelder teateret, faget, prøver jeg å være så sann som mulig. Det er mange som snakker deg oppetter ryggen. Det har jeg ikke gjort, på det området har jeg vært sann. 

Korrupte grekere i salen

– Du må jo ta Sokrates-skikkelsen fra noe, og da må du jo gå i ditt indre?

Alle mennesker har litt av alt i seg, selv om det ikke er dominerende på samme måte. Sokrates søker sannheten og har moro med å avsløre forfengeligheten, borgerskapet, de som hadde største anseelse. Han påstår at det er guden i ham som pålegger ham å avsløre borgerskapet, guden ber ham om å eksaminere folk, men han hadde nok stor moro av det.

– Hvordan forbereder man seg til en slik rolle?

Den tok lang tid å lære. Jeg stod opp ved seks-sju-tida og gikk ut i Nordmarka med bikkja hver morgen med teksten. Var ute tre-fire timer. Og forsøkte å legge meg tidlig. Jeg spilte rollen ut fra mine forutsetninger, og den forandret seg – da jeg spilte den på hovedscenen ble uttrykket større, jeg spilte langsommere og med lengre pauser, og jeg syntes det ble mer luft i det. På en stor scene må man alltid spille annerledes, man må høres på annen balkong. 

Da jeg skulle spille den på Amfi, ba jeg om at salen skulle bli opplyst, så jeg kunne spille direkte til tilskuerne. Jeg ville se dem. Da så jeg plutselig Pål Bang Hansen sitte foran meg. Den ene etter de andre jeg kjente satt der – han kjente jeg, og han kjente jeg, og han kjente jeg … Jeg ble litt sjenert! Det tok meg litt tid, men deretter så jeg alle i øynene, den ene etter den andre, og var ikke plaget over at jeg kjente dem. De var blitt korrupte grekere for meg.

Aldri føleri

Maurstad mener rollen ble bedre av at han var ute med stykket på turné med Riksteatret. På mindre steder hvor publikum ikke har så stort teatertilbud og kanskje ikke er så blaserte, syntes han responsen var aller best.

Det er så lett for en skuespiller å føle ting. Men hvis man føler for sterkt, kan følelsen gå innover. Publikum merker den ikke, mens man selv bli overveldet av følelser. Det må aldri bli føleri. De dømte ham til døden på falske premisser, men Sokrates var aldri sentimental, det ville han aldri ha tillatt seg. Han la ikke skjul på at han visste at dommerne var korrupte, og det var den tolkningen jeg var litt innom i begynnelsen, men jeg kom raskt frem til at det var med intellektet han forsvarte seg, ikke ved å appellere til følelser.

– Kjenn deg selv, sa Sokrates. Kjenner du deg selv?

Jeg begynner vel å få en anelse i min alder! I dagliglivet kjenner jeg meg selv noenlunde. Det jeg ikke er sikker på er hvordan jeg ville reagere hvis jeg fikk en alvorlig sykdom med en tidsfrist: «Du dauer om to måneder». Det vet jeg ikke. Så det er en del eksistensielle ting, hvor man ikke vet noe, sier seniorskuespilleren, som forøvrig er premiereklar med et nytt stykke – om kjærlighet, med Kari Simonsen.

– Tenker du mye på døden?

Wenche (Foss, red.anm.) sa hun var redd døden, men det var mange år før hun døde. Da hun var nær døden, var hun ikke redd lenger. Tanken streifer meg av og til. Folk som er mye yngre dør jo, og ens tid er tilmålt, det vet man. Men det er ikke noe jeg går omkring og er redd for. Det jeg frykter er at jeg kan bli syk og ligge andre til byrde.

 

Sokrates var ingen grei gutt

Sokrates (470 til 399 f. kr) kunne være ganske slitsom for folket i antikkens Athen. Han hang på dem som en klegg – et bilde han bruker selv – og utfordret deres grunnleggende verdier.

– Sokrates setter tonen for all senere filosofi. Han er den første filosofen som stiger frem som et levende individ fra historiens halvmørke, sier seniorforsker Helge Svare (bildet), forfatter av I Sokrates' fotspor.

Filosofien skiller seg fra de fleste andre akademiske fag ved at det ikke legges stein på stein av kunnskap, og så blir etter hvert de eldste steinene enten utdaterte eller så selvfølgelige at de ikke lenger er gjenstand for drøfting. Tvert imot, mange av de filosofiske grunnspørsmålene tas opp i århundrer og oppleves som like friske av nye generasjoner filosofer – som ofte går tilbake til de aller eldste kildene når de presenterer sine argumenter. Sokrates kan være like inspirerende for både fagfilosofer og andre lesere i 2014 som den gang han vandret rundt på torget i Athen i det 4. århundre før Kristus.

Spørsmål mer enn svar

Sokrates er i en stærstilling, mener Svare, både fordi han var den første av de største – og fordi han var så fascinerende som person. Sokrates skrev som kjent ikke et ord selv, men er hovedpersonen i hans elevs Platons dialoger og andre skrifter, blant dem den berømte Forsvartalen. Slik Platon fremstiller ham, oppleves Sokrates som en ganske særpreget personlighet – ertende, ironisk, iblant belærende, andre ganger ydmyk, og andre ganger igjen kanskje påtatt ydmyk. En individualist som ikke går på akkord på sine verdier om han så må dø for dem, en gammel vismann eller en irriterende og innpåsliten gammel gubbe – litt ettersom.

Han var ingen grei gutt, og det sier han selv også. Han var en ironiker og kunne oppleves som en vriompeis. Men han var spennende. Det er jo ingen som interesser seg noe særlig for Platon som person. Det er skikkelsen Sokrates som fanger oppmerksomheten. Litt som Ibsen. Henrik Ibsen hadde et temmelig kjedelig privatliv. Mens Peer Gynt er fascinerende, sier Svare.

Han er ikke alltid en person man liker. Han kan være provoserende, men han kan være omsorgsfull også – særlig når hans samtalepartnere ikke er så arrogante og skrytende som enkelt av dem er. Sokrates liker å avkle selvforherligende, falske autoriteter – slike som tror de har alle svarene. Toralv Maurstad får frem fram Sokrates mange ansikter på scenen – både når han er ufordragelig og når han er spørrende, undrende og sympatisk, mener Svare.

Sokrates er berømt for sin sokratiske metode – som mange andre har prøvd å etterligne siden – og som kort fortalt går ut på å spørre de andre uten selv å komme med svarene. Samtalepartneren skal selv forstå svarene ut fra samtalen. Sokrates forteller ikke hva han selv mener om for eksempel godhet, mot eller rettferdighet, men behendig leder samtalepartneren frem mot mer innsikt. Men ofte stopper dialogene før vi får et svar med to streker under. Sokrates er mer opptatt av å lære folk å tenke selv enn å servere dem ferdigtygde svar.

Individualisten mot fellesskapet

Sokrates tok ikke etablerte sannheter for gitt. Han var kanskje den vestlige historiens første store individualist, sier Svare. 

Sånn står han for noe som er veldig viktig i hele den vestlige tradisjonen. Hva hadde den vestlige kulturen vært uten idealet om denne enkeltpersonen som ikke bøyer seg, han som er villig til å dø for sine verdier? Du finner slike personer i alle opprørsbevegelser. Sokrates gjør narr av autoriteter. Det er også en vesentlig del av vår tradisjon, men ikke i samme grad i alle kulturer.

– Har Sokrates vært like populær gjennom historien?

Han var nok ikke så kjent i middelalderen, da var de mer opptatt av Aristoteles. Men fra renessansen, med nyplatonismen, har han vært sentral. Og kanskje særlig i dag. Kanskje kan han også sees som en svært tidlig forløper for eksistensialismen.

– Sokrates mente at hvis man vet det rette, gjør man det rette? Er ikke det litt naivt – hva med mer eller mindre forbudte følelser og ubevisste impulser, som vi kanskje ikke vedkjenner oss?

Når han sier «vet» tror jeg at han mener en viten som er forankret dypt, i både tanker og følelser. Den som kjenner etter med hele seg – med sin fornuft, samvittighet og sitt dypeste vesen – hva som er rett, han vil gjøre det rette. 

De kloke bør styre

Sokrates var ingen tilhenger av demokrati, til tross for at han levde i den greske bystaten som hadde innført verdens kanskje første demokratiske styresett. Ifølge Xenofon, en godseier som også hadde vært elev av Sokrates og skrev om ham, mente Sokrates at herskernes plikt er å herske, og undersåttens å adlyde. Svare mener allikevel ikke at Sokrates som prinsipp var mot demokrati og for tyranni. Hans hovedtanke var at den vise personen eller de vise personene i et samfunn bør ha den politiske makten. 

Demokratier tar jo ikke alltid de beste beslutningene. Det har vi sett flere ganger i historien. Sokrates hadde vært vitne til hvordan folkeviljen spilte fallitt i Athen, og hans svar på det var å understreke at de som hersker, må være kloke. Og at det vanligvis ikke er så mange kloke, det er kun et fåtall, så da bør dette fåtallet av de klokeste herske. Men hvis det er flere kloke i et samfunn, la oss si at hele befolkningen er klok, ja, da er det ingenting hos Sokrates som tilsier at ikke folke-viljen kan råde. Vi har egentlig den samme tanken i vår tid. For eksempel har vi for lengst innført obligatorisk skolegang for alle. Tanken bak, enten man har uttrykt dette eksplisitt eller ei, har vært at demokratiet fungerer kun hvis folk er opplyst nok.

– Sokrates går ganske kraftig ut mot det vi i dag vil kalle forbrukersamfunnet?

Ja, og der var det nok ganske store likheter i hans samfunn og vårt. Det er i det hele tatt mye i de greske bystatene vi kan kjenne igjen – selv om det også var store ulikheter i forhold til vårt samfunn. Athens økonomi var utadrettet med livlig handel, det var store klasseforskjeller, og de rikeste levde i luksus. Overklassens forbruk var temmelig prangende. Sokrates er en eksponent for det enkle liv. Han er ingen fanatiker, som de senere kristne asketene, men han priser hverdagens gleder. Det enkle livet er for ham det gode livet, det lykkelige livet.

Drite seg ut

Svare er ellers ikke så opptatt av forsvartalen som av andre Sokrates-tekster skrevet av Platon, som Laches og Staten. Der vil moderne lesere finne mange gullkorn. I Laches spør for eksempel Sokrates om hva mot er, og hans samtalepartner begynner straks å snakke om den modige soldat. Det vil si han kommer med konvensjonell og lite gjennomtenkt visdom. Sokrates får ham til å innse at syke og fattige som møter skjebnen med klokskap og styrke, også utviser mot. Det var ingen gjengs sannhet i antikkens Athen.

Men Svare understreker at ingen filosofiske tekster er fulle av bare gullkorn – selv ikke Platons. De glitrer her og der. Mens andre passasjer vil mer oppleves som avleggs eller uinteressante.

Filosofihistorien handler om århundrer med søking og feiling. For hver klok tanke er det minst nittini som ikke er så kloke. Å tro at man finner selve sannheten bare ved å åpne en bok av eller om en stor filosof, er naivt. Man må la filosofene få drite seg ut de også – gi dem en stor tabbekvote. Være raus, men kritisk, oppfordrer han.

 

Klassikere er legitimerende

Det virker legitimerende på institusjonsteatrene å sette opp klassikere, sier kultursosiolog Håkon Larsen.

Larsen påpeker at institusjonsteatrene alltid tjener to herrer: De skal tilfredsstille de toneangivende i kunst og kulturmiljøet. For eksempel skal de helst sette opp ny, norsk dramatikk. Men publikum er ikke alltid så begeistret for ny norsk dramatikk, så teatrene tjener dårlig på det. Med klassikerne fortoner det seg annerledes. De har alltid et publikum, og samtidig kan ingen beskylde dem for å være lavkultur. Sokrates forsvarstale er ikke bare en klassiker, men en populær klassiker, som gir klingende mynt i kassen.

I tillegg er det også viktig for å sikre fremtidig finansiering. Teatrene er avhengig av politikeres velvilje til å opprettholde de statlige overføringene og må stadig overbevise om at de spiller en viktig samfunnsrolle. Å sette opp en stor filosof fra antikken fungerer bra i en slik sammenheng.

Lavterskel dannelse

Det er tre årsaker til at Sokrates forsvarstale er en slik publikumsmagnet, mener Larsen. Det ene er at en viss andel av publikum er opptatt av klassisk dannelse – med trykk på klassisk. Det samme ser man når Bibelen blir dramatisert og når Markusevangeliet og Abrahams barn er blitt noen av de siste tiårene største teatersuksesser. 

Knausgård har sagt at det er tre virkelig kanoniske tekster i vestlig tradisjon, tre nøkler til vestlig sivilisasjonshistorie: Bibelen, Odysseen og Dantes Divina Commedia. De belyser allmennmenneskelige temaer og evig aktuelle spørsmål. Sokrates er i samme kategori, sier Larsen. 

Det er riktignok et mindretall i befolkningen som synes klassisk dannelse er viktig, påpeker han, men et ganske stabilt mindretall. Mange av dem vil nok ha helst dannelse i fordøybare porsjoner. Ikke altfor krevende, og hvis det er mulig å kombinere det med underholdning, eller å lage en begivenhet ut av det sammen med familien og venner ved å gå på teater sammen, så desto bedre. 

Terskelen er lavere for å gå på teater enn å lese Platons samlede skrifter. Det kan være mer spennende å se historier fra Bibelen utfolde seg på en scene enn å lese den Hellige skrift. Det oppleves som noe ekstra å høre en skuespiller lese en klassisk tekst fremfor å lese den selv, fremholder Larsen. 

Imponerende

Den andre grunnen finner han i Maurstad selv, som kombinerer det å være en stor scenekunstner og kjendis, i én skikkelse. Maurstad er en skuespiller som alle har et forhold til, enten som Peer Gynt eller Georg Anker Hansen i såpeserien Hotel Cesar. Den tredje grunnen til suksessen, mener Larsen, ligger i selve monologformen.

En monolog virker imponerende på publikum. Skuespilleren er alene på scenen og må bære alt selv i kraft av sitt talent og sin personlighet, det er en sterk, individuell prestasjon. Og mange blir imponert over en skuespiller som husker lange tekstmasser utenat. Tenk at han husker alt dette!

siste kommentarer