• – Kulturnæringenes frontkjempere sin største gevinst har vært å legge næringen så tett opp mot kultur at den ikke lenger er særlig interessant som næring. Det er et tankekors, sier rådgiver Anders Wengen.

Krever ­opprydding i begrepskaos

07.02.2014 - 09:00
Seksjoner: 

Han lurer nå på hvem kulturnæringsaktørene er og hva som egentlig er «bransjens» utfordringer?

– Den favner så vidt og inkluderer så mange næringer med så ulike behov, at det fremstår som lite formålstjenlig, nærmest umulig, å behandle de under ett. Så i stedet for å snakke alles sak, som altså er nærmest umulig, så frontes de næringsgruppene mange tenker på når de hører ordet kultur, sier han. 

Det er i kjølvannet av fremleggelsen av Status 2013, gjennomført av BI-professor Anne-Britt Gran (gjennom selskapet Perduco Kultur), på vegne av Arts and business (tidligere Forum for kultur og næringsliv) at Wengen nå reagerer i en kronikk, som kan leses i sin helhet på ukeavisen.no. Han var ikke selv blant de 150 tilhørerne i salen, men fulgte presentasjonen – og den påfølgende debatten – via streaming. I debatten deltok foruten Anne – Britt Gran, direktør for kultur og reiseliv i hovedorganisasjonen Virke, Hilde Charlotte Solheim, LO-sekretær Renee Rasmussen og professor og styreleder i Arts and Business, Jan Grund. Statssekretær i Kulturdepartementet, Knut Olav Åmås, presenterte regjeringens politikk på området. 

Wengen er ansatt i utviklingsavdelingen i fylkeskommunen, hvor han har arbeidet med kulturnæringer i en årrekke. 

– Når man snakker om kulturnæringer så mener man egentlig design, film, foto og spill, musikk og kunstnerisk virksomhet. Da oppstår det misforståelser. Med unntak av enkelte bransjer så er utfordringene til kulturnæringsaktørene akkurat de samme som for alle andre nyetablerere. Det har ingenting med en spesielt mangelfull kompetanse på forretningsutvikling i kulturnæringene å gjøre. En slik påstand er ikke bare feil, det er også en hån mot det store flertallet av kulturnæringsbedrifter som er kompetente entreprenører i et tøft marked, sier han.

I Status 2013 kom det blant annet frem at samarbeidet mellom kultur og næringsliv er sterkest i distriktene. Kultur taper for idrett og humanitære organisasjoner, og 20 prosent av bedriftslederne er i liten eller svært liten grad fornøyd med samarbeidet. Samtidig er den kommersielle forståelsen hos mange som vil gjøre kultur til business svakt utviklet.

Nettverk av spørsmål 

Wengen er ikke alene om å hevde at uklare avgrensninger og definisjoner er et stort problem for de som arbeider med utvikling av kulturbasert næring ute i felten, enten gjennom fylker eller kommuner. For noen år tilbake etablerte han sammen sin kollega Terje Kongsrud i Oppland fylkeskommune et nettverk for rådgivere i fylkeskommunene som jobber med kulturnæringene for å dele erfaringer, utfordringer og gi hverandre råd. Syv fylkeskommuner på Østlandet er nå med i nettverket, som møtes to-tre ganger i året. I tillegg er Buskerud fylkeskommune med i et forskningsprosjekt sammen med Finnmark og Møre og Romsdal.

– Fylkene har håndtert utfordringen på ulik måte, men det er mitt inntrykk av at ingen er helt komfortabel med den definisjonen som nå brukes. Et uttrykk for forvirringen er at de som jobber med kulturnæringer noen ganger sitter i kulturavdelingen, noen ganger i næringsavdelingen, og noen ganger begge steder, sier han. 

Han sier at mange hadde et håp om at fjorårets handlingsplan for kulturnæringene skulle bidra til noen avklaringer, men det eneste den har ført til mener han er en ytterligere forvirring. Han håper noen vil ta tak i dette, men tviler på det.

– Kulturnæringenes frontkjempere sin største gevinst har vært å legge næringen så tett opp mot kultur at den ikke lenger er særlig interessant som næring. Det er et tankekors, sier han.

I Buskerud har de hatt en kulturnæringsstrategi som gikk ut i 2012. Etter en evaluering vil de foreslå eventuelle nye tiltak. Sannsynligvis vil de løfte kulturnæringssatsingen opp på et mer overordnet nivå og likestille det med annen næring i fylket. De vil også fortsette arbeidet med å avklare skillet mellom kultur som kultur og kultur som næring.

Enig om uklar bruk

Professor og styreleder i Arts and Business, Jan Grund, menerWengen tar opp et viktig forhold. 

– Kulturnæringsbegrepet brukes svært upresist. Rent statistisk er det et problem at man etter 10 år med kulturnæringskartlegging ennå ikke har samlet seg om en avgrensning og en standard å måle dette på, sier han. 

Når alt dette blandes sammen i en sekkebetegnelse – kulturnæring – blir det vanskelig å diskutere bruken av politiske tiltak og kompetansehevingstiltak for å få «lønnsomhet». 

– Når en skal utforme et hensiktsmessig virkemiddelapparat må en ta hensyn til forskjellene mellom de ulike bransjene. Denne politikken vil som andre deler av næringspolitikken dreie seg om kulturvirksomheter må tilegne seg teknologiske og kommersielle kunnskaper. Dessverre mangler vi mye kunnskap om hvordan vi får dette best til. Derfor er det viktig å få etablert et kunnskapssenter som kan fremskaffe kunnskap om hvordan en får innovasjon og verdiskapning i ulike delnæringer innen kulturfeltet, avslutter Grund. 

Wengen mener at om bransjen kulturnæringer skal være håndterbar i et næringsutviklingsperspektiv, må begrepet redefineres. Det må avklares hva som menes med næring. I stedet for å ta utgangspunkt i en vanskelig tilgjengelig overordnet definisjon som dreier seg om formidling av mer eller mindre kommersielle produkter, bør man se hvilke behov aktørene har, hvilke markeder de opererer i og hvor deres vekstpotensial ligger. En ny definisjon vil kunne bidra til en mer nyansert og realitetsorientert diskusjon om betydningen og potensialet til næringen som helhet, og være et viktig bidrag til at vi faktisk greier å ta ut dette potensialet.

På spørsmål om hvilket begrep han foretrekker svar han: 

– Jeg er nok mer komfortabel med begrepet kreative næringer. Problemet er at det fort sammenblandes med Florida eller Howkin sine definisjoner på «Creative Industries» som inkluderer mye mer enn vårt begrep. Men når det er sagt, jeg er ikke så opptatt av hva vi kaller det. Det vesentlige er hvilket innhold vi gir det. Dessuten er det ikke den første delen av ordet som er problematisk. Det er det andre. Hva betyr næring?, avslutter han retorisk.

siste kommentarer