• Tormod Ramvi Dommersnes, prosjektmedarbeider i Klassisk - Organisasjon for konsertarrangører.

    Foto:

    Klassisk

Kronikk: Mer arrangørkompetanse og selvråderett

08.04.2014 - 10:38
Seksjoner: 

Den nye regjeringen vil som kjent gjennomføre en frihetsreform i kulturlivet. Frihetsreformen «skal føre til økt maktspredning, høyere kvalitet og en bredere finansiering av kulturlivet». Vi vet fortsatt ganske lite om hva denne reformen vil bety i praksis. Arrangørorganisasjonen Klassisk vil imidlertid mer enn gjerne bidra med vårt.

I Norge har vi lenge hatt et prinsipp om at politikere holdes på «en armlengdes avstand» fra den direkte støtten til kunsten.  Betrodde kapasiteter på de ulike kunstfeltene blir gjennom Kulturrådet ansvarlige for å dele ut de statlige pengene til sine likemenn. Politikerne bestemmer kun rammene. Denne formen for finansiering er til forveksling lik den i akademia, der forskere fagfellevurderer hverandre.

En grunnleggende endring innen kulturpolitikken fordrer en eller annen form for omleggelse av Kulturrådet. Det er umulig å se for seg en eventuell reform innen kulturpolitikken uten at Kulturrådet på den ene eller andre måten påvirkes. Regjeringen har da også nedsatt et utvalg som blant annet skal «legge fram forslag om eventuell alternativ oppgavesammensetning/ andre organisatoriske modeller» for Kulturrådet. Den 1. juni kommer utvalget med sine vurderinger, og man kan anta at departementet vil legge disse til grunn for en omlegging.

De senere årenes økte bevilgninger til Kulturrådets ordninger har uten tvil vært positivt for våre medlemmer, og vi ser et stort behov for ytterligere å øke ordninger som for eksempel arrangørstøtten for å bevare kvaliteten i feltet framover. Hvis regjeringen imidlertid er fast bestemt på å legge om Kulturrådet mener vi likevel følgende bør bli tatt hensyn til:

1) Kompetanse:

I en omstillingsfase er det helt avgjørende å beholde kompetanse, selv om man organiserer feltet på en ny måte. På arrangørfeltet har vi nylig merket dette på kroppen: nedleggelsen av Rikskonsertenes offentlige konsertvirksomhet viser at spesialisert kompetanse er noe skjørt, og noe som ikke bør behandles lemfeldig. Et kvalitetsbevisst produsentledd er blitt mangelvare i landet etter nedleggelsen. Kompetanse tar tid å bygge opp, og ivaretakelse av kompetanse er noe alle parter er tjent med.

2) Byråkrati:

Den nye regjeringen vil «stimulere til vekst nedenfra fremfor å styre ovenfra. Maktspredning og mangfold skal styrkes gjennom desentralisering av beslutninger.» Å skulle desentralisere Kulturrådet ned i regionale kulturråd anses av kulturforskerne som lite sannsynlig. Dette vil bare skape nye – og flere - byråkrati. Vi ønsker at mest mulig av midlene går rett til aktørene.

3) Differensiering:

Regjeringen vil også fordele makt ved å legge til rette for en bredere finansiering av kulturlivet, og det legges opp til at kulturaktører i større grad skal klare seg selv. Vi tror at våre medlemmer har mye å vinne på å fokusere mer på innovasjon og en mindre avhengig finansiering. Samtidig er vi opptatt av at ordningen tar høyde for at kunstprodusenter og konsertarrangører har helt andre behov og forutsetninger enn for eksempel tekstilgründere. Kulturnæringene, eller de kreative næringene, er ikke så ensartede som det noen ganger fremstilles som.

4) Maktspredning:

Institusjonene har vært de store vinnerne i de siste årenes budsjett. Vi gleder oss over at institusjonenes budsjetter har økt, ettersom best mulig institusjoner gagner hele kulturfeltet. Nå er det imidlertid de frie, ikke-institusjonaliserte aktørene sin tur. Det er gledelig at den nye regjeringen vil «prioritere det frie feltet og frilansere», slik det står i Sundvollen-erklæringen. Klassisk representerer landets frie arrangørfelt, og vi representerer arrangører som sysselsetter en stor mengde frilansmusikere. Vi venter i spenning på hva det å bli prioritert vil innebære for oss. Det er viktig å opprettholde og videreutvikle et ikke-institusjonalisert konserttilbud. Det er i det frie feltet etterspørselen øker mest. Institusjonene har stått omtrent på stedet hvil når det kommer til publikums-tilstrømning, til tross for økte budsjetter. Gir man mer til det frie feltet får man som oftest se resultatet i form av ren kunst. Lite går til administrasjon, desto mer til det som skjer på scenen. Det frie feltet er ofte i stand til også å eksperimentere mer, både kunstnerisk og organisasjonsmessig. Et kvalitativt godt konserttilbud over hele landet, og ikke bare i de største byene, fordrer også en satsing på det frie feltet. Gode grunner til å støtte det frie feltet kunne man fortsatt med i det uendelige.

Et meget viktig moment for Klassisk er likevel at maktspredning ikke betyr at pengene går rett til kommunene. Med mindre midlene er krystallklart øremerket kunst og kultur har vi sett at de bare forsvinner inn i det store kommunebudsjettet, særlig i de mindre kommunene, hvor de ofte opererer  med et ekstremt vidt kulturbegrep, hvor kunstnerisk virksomhet sidestilles med eksempelvis idrett og fritid. Med et slikt kulturbegrep risikerer man at pengene ikke ender opp der de er tilsiktet. Av de to regjeringspartiene er det Fremskrittspartiet som har ivret for at kommunene skal ta over landets kulturbudsjett. La oss håpe at Høyre ikke gir etter for dette, og at vi kan fortsette å legge til rette for kunst med profesjonelle utøvere i hele Norge.

Flere av Klassisks medlemmer har hatt opplevelsen av å havne mellom to stoler. Når folk tenker klassisk musikk, tenker de fleste på store symfoniorkestre. De store institusjonsorkestrene har gledelig nok formidable budsjetter og utmerkede fremføringslokaler. Ja, de har endatil blitt flere på bare få år. På den andre siden har man det såkalte rytmiske segmentet av musikklivet, som har opplevd en vanvittig vekst i budsjettene på de fleste områder. Mange av våre arrangører føler seg til en viss grad forbigått i den store velstandsutviklingen for institusjonene på den ene siden, og det rytmiske feltet på den andre siden. Man har glemt ut den ikke-institusjonaliserte «urytmiske» musikken.

En satsing på de frie arrangørene innen kunstmusikken betyr at man styrker de som evner å konkurrere med institusjonene på et kvalitativt høyt kunstnerisk nivå. I tillegg legger man til rette for at kunst av høy kvalitet skal være tilgjengelig for alle i Norge, ikke bare i de store byene. Dimensjonen ved at det finnes konkurranse og mangfold blant menneskene som programmerer den samlet fremførte kunstmusikken skal man heller ikke undervurdere. Det er ikke sunt at beslutninger rundt programmering tas av de samme, få menneskene. Flere faglig kompetente konsertarrangører er et tegn på et blomstrende kunstmusikkliv.

Demokratisk oppbygde medlemsorganisasjoner som Klassisk vil være et utmerket redskap til å gi aktørene selv større myndighet, og slik bidra til desentralisering av både makt og ikke minst musikkfaglig kompetanse. Vi er klare for utfordringen!

 

siste kommentarer