• Arkelogen Howard Carter inspirer Tutankhamon og hans sarkofag.  

    Foto:

    Wikipedia.commons

Kulturturismens nye gralsvokter

24.04.2014 - 13:41
Seksjoner: 

Tutankhamons grav, som ble oppdaget i 1922 etter at den britiske arkeologen Howard Carter hadde tilbrakt fem i år Luxor-området med generøs bistand fra den eksentriske Lord Carnarvon, blir daglig besøkt av inntil 1.000 mennesker. Det er mer enn det over 3.000 år gamle gravkammeret har hatt godt av.

«Turisme er allerede en katastrofe», uttalte en tysk egyptolog rundt år 2000. Samtidig innrømmet han at uten turistene ville de ikke hatt inntekter til sitt arbeid. For problemet er ikke pengene men hva de fører med seg. Egypts rike kulturhistorie er blant verdens mest besøkte kulturreisemål, som gir hardt tiltrengt valuta til en skrantende økonomi. På sitt høyeste i 2010 ble Egypt besøkt av nesten 15. millioner turister som la igjen 75 milliarder kroner.

Nye dimensjoner

Løsningen er kommet ved hjelp av det siste innenfor kopieringsteknikker. Ved hjelp av 3D laserscannere, nye fototeknikker og ikke minst printere som er i stand til å kopiere ned til minste detalj og størrelse, har det spanske firmaet Factum Arte klart å gjenskape en tro kopi av hele gravkammeret. «Det føles helt autentisk. Gravkammeret er en eksakt kopi, med samme dør, gulv, tak, vegger», sier Adam Lowe i firmaet til Financiel Times. «Målet er at folk som besøker det nye gravkammeret skal si: Hjelpe meg, jeg kan ikke se forskjell», sier han.  

Dette er en aktuell problemstilling også i Norge. Flere norske forskere har ment at for eksempel våre stavkirker egentlig burde vært plassert i glassmonter på museum. Det har foreløpig ikke skjedd. Men flere steder er nå hele bygninger eller landsbyer, som Portmeiron i Wales, erstattet av kopier for at den ”ekte” ikke skal bli nedslitt og fullstendig forsimplet.

Alle som sitter på verdifulle kulturminner, hvor de gjeveste befinner seg på UNESCOS prestisjetunge verdensarvliste som nå består av nærmere 1000. steder, vil ha pengene, men stadig flere ikke ønsker  turistene. Å få på plass «bærekraftige» løsninger for å hindre dramatisk økende slitasje har derfor vært avgjørende. Norge har per dato syv steder på UNESCOS Verdensarvliste, mens Rjukan og Notodden nå står på søkerlisten, og Vikingearven sannsynligvis fremmes neste år.   

I følge bransjeorganisasjonen ITB World Travel Trends er kulturturisme, som legger vekt på vekt kunst og kultur, den rasket voksende turismen, med en vekst på mellom 10 og 15 prosent årlig. Det gjør jålete intellektuelle kultur og økoturister til turismens verste fiende.

De nye turister

De er på jakt etter genuint liv, mennesker i sitt rette (og ekte) miljø, den pittoreske stemning med syngende (men ekte) servitører, fjernt fra turistmaskinens maksimering av massekonsum, som i seg selv trivialiserer og forsimpler skjønnheten, selve berøringen av sivilisasjonens vugge (Akropolis). I jakten på det uberørte og ”ekte” er kulturturisten kynisk og kompromissløs og full av forakt for reisefølgets guideparaplyer gjennom piazzaens antikke renhet, for ikke å snakke om køer av uvitende mennesker som gjør det fordi alle andre gjør det. Kulturturisten er jålete, og ser ikke på seg selv som turist, men en som har større innsikt (og dannelse) enn som så, en som opplever med hjerte og hodet såvel som sansene (den nyyyydelige maten laget på et helt enkelt og naturlig bondekjøkken). Vanlige reiser er blitt utpint og ødelagt på grunn av masseproduksjon og rabatter. Derfor bør ”riktige” reiser gå til steder ”ingen andre” turister er eller har vært; Maldivene, Syria eller besøk hos en potent geriljaleder med høy sigarføring i indre Bolivia, som kan gi revolusjonsflair og bankende hjerte for opplevelsessugne middel-klassesjeler.

Om turister hele tiden skal oppsøke nye, uberørte steder ”hvor ingen har vært før”, iallfall ikke turister, så blir alt etterhvert det ingen vil ha: en turistfelle uten innhold. Vår opplevelseshunger og behov for det eksklusive og ”rene”, er derfor en egotripp som ofte ødelegger mer enn det gavner. Slik blir overselvstendige og ”uavhengige” back-packers med tilnærmet nullbudsjett og hobbyantropologiske ambisjoner, masseturismens speidergutter; for alle (de store reiseselskapene) skal dit ingen drar.

"The Grand Tour"

Kulturturismen begynte i en annen tid og under helt andre forutsetninger.  

Goethes legendariske Italiensk reise ett av reiselitteraturens store verker notert i årene 1786 til 1787, er både en nøktern og registrerende reisebok, inngående guide for Italia, kunstbok og med observasjoner av metereologi, geologi og botanikk, samt livlige og morsomme beskrivelser av det sydlandske folkelivet. Goethe er selve inkarnasjonen på den dannete kulturturisten, den som dro på ”dannelsesreisen”, et fenomen som startet på 1600 tallet. Utover 1800 og 1900 tallet ble det høyeste mote og en sivilisert nødvendighet at alle unge mennesker (oftest menn) av god familie, skulle gjennomføre minst èn reise, ”The Grand Tour”, til den klassiske kulturs vugge; Colosseum, Capitol, Akropolis, Forum Romanum, sammen med en eldre ”mentor”. Slik kunne de dokumentere sitt kjennskap til disse berømte oldtidsminnene, som skilte dem ut ”fra de andre”; de uten forståelse for og innblikk i historiens følsomme estetikk. De var få, nesten alene, og derfor ingen masse, med all verdens tid til grundige studier, også av sitt eget smertelige sjelsliv. Men alle gikk neppe så langt som Goethe. Da hans malervenn skulle forevige turisten Goethe, var instruksen klar: ”Jeg skal fremstilles i legemsstørrelse som en reisende innhyllet i hvit kappe, sittende i friluft på en obelisk, skuende ut over ruinen i bakgrunnen fra Romas campagna”.

Det er langt fra Goethe til våre dager.

 

siste kommentarer