• Foto:

    Shutterstock.com

Kunsten å leve av kunst

21.02.2014 - 09:00
Seksjoner: 

Av Nicolai Strøm-Olsen

Veksten i antall billedkunstnere har vært formidabel de senere årene. Antallet medlemmer i Norske Billedkunstnere har steget fra 1582 i 1993 til over 2800 ved slutten av 2013. Ifølge den forrige levekårsundersøkelsen, fra 2008, har derimot ikke inntektene steget like betydelig. I 1993 var gjennomsnittlig kunstnerisk inntekt 31 prosent av norsk gjennomsnittsinntekt, og frem til 2006 steg den til 32 prosent. De fleste kunstnere hadde høyere inntekter fra deltidsjobb enn fra kunstnerisk arbeid. Til tross for dette havnet de under gjennomsnittsinntekten.

Dette understøttes i rapporten Kulturnæringens betydning for norsk økonomi (MENON/Perduco, 2009), som viser at det finnes om lag 15 000 såkalt ikke-revisjonspliktige selskaper, typisk enkeltmannsforetak, definert i Brønnøysundregisteret som «kunstnerisk virke». I snitt har denne gruppen en omsetning, altså inntekt før utgifter til inntektservervelse, på 350 000 kroner. 

Også for kunstnere er det i minste laget i Norge anno 2014.

Ifølge tall fra Norske Billedkunstnere, NBK, er antall medlemmer som tjener godt, det vil si over 600.000 i året, marginalt. Men siden det varierer er det svært vanskelig å oppgi et eksakt tall. NBK er billedkunstnernes interesseorganisasjon som for tiden har 2700 medlemmer fordelt på 20 grunnorganisasjoner, og skal ivareta deres faglige, ideelle, økonomiske og sosiale rettigheter og interesser.

Spørsmålet er om utdannelsesinstitusjonene klarer å forberede dem på virkeligheten.

En verdi i seg selv

For tiden går det cirka 120 studenter ut årlig fra de fire kunsthøyskolene i Norge; Kunsthøyskolen i Oslo – avdeling kunstakademiet, Kunst og designhøyskolen i Bergen, Kunstakademiet i Trondheim – NTNU og Kunstakademiet i Tromsø. Tall fra kunstakademiet i Oslo og Trondheim viser at antallet studenter som utdannes ved disse institusjonene har vært relativt stabilt de siste årene. I Bergen har man, siden Kunst- og designhøyskolen i Bergen ble opprettet i 2012, ikke sammenlignbare tall.

Siden inntektsnivået blant kunstnere har ligget stabilt lavt kan man stille spørsmål om institusjonene utdanner kunstnere som har den oppdriften og det særpreget som skal til for å lykkes.

Dette er ikke dekan ved Kunstfag ved Kunsthøgskolen i Oslo, Jørn Mortensen, enig i: 

– Jeg tror spørsmålet stilles litt feil. Vi erkjenner at innenfor vår praksis vil ikke alle kunstnere kunne leve ene og alene av den kunsten de lager, eller av bare kunstnerisk virke i seg selv. Spørsmålet er om kompetansen kan bli brukt andre steder, sier han. 

Derfor har KHiO i flere år gjort avgangsundersøkelser av studentene.

– Her kommer det blant annet frem at studentene oppfatter at utdannelsen de har tatt har høy relevans, enten de jobber som kunstnere på hel- eller deltid, er lærere, saksbehandlere i en kommune, eller som rådgivere. Det er viktig for oss å telle de som lykkes i arbeidslivet, ikke bare de som lykkes som kunstner internasjonalt, for å kunne gi et adekvat bilde av relevansen til utdannelsen, sier han.

Mortensen er ikke veldig begeistret for den politiske forventningen om at kunstnerne skal måles i økonomisk nytteverdi. 

– Grunnen til at samfunnet holder seg med kunstutdannelse er ikke fordi vi skal utvikle en kreativ industri, men fordi den kunstfaglige kompetansen har en verdi i samfunnet i seg selv, sier han.

Styreleder i NBK, Hilde Tørdal, har en litt annen inngang til spørsmålet om det utdannes for mange kunstnere. 

– Vi er avhengig av stor bredde i utdannelsen for å få fram de talentene vi ønsker. Vi ser at norsk kunstliv blomstrer og i stor grad opererer internasjonalt, noe som er viktig for å bygge en kulturnasjon, ikke bare et land rikt på naturressurser, sier hun. 

Tørdal er derimot smertelig klar over de dårlige levekårene for aktive kunstnere.

– Kunstnere som har suksess og høy aktivitet bør gis bedre forutsetninger for å kunne leve av det de gjør. Her må særlig det offentlige bli mye bedre når de engasjerer kunstnere til ulike oppdrag, ved å oppjustere honorarene og vederlagene. Honorarene må tilsvare det høye nivået som oppdragsgiver forventer på den kunsten de stiller ut og viser, sier hun.

Globalisering truer norsk fagspråk

Samtidig er det en utfordring at få norske kunstnere heller ikke klarer å markere seg internasjonalt. 

Tørdal mener det skyldes flere forhold, men hvor hun trekker frem at de mest synlige akademiene i utlandet ofte har sterke lærere med tydelige kunstnerskap, som for eksempel Städelschule i Frankfurt.

– De inngår i en internasjonal diskurs, der lærerne er internasjonale. Erfaringsmessig blir studenter som går på slike skoler en del av nettverket til de ansatte, sier hun. 

Dette er allikevel ikke helt uproblematisk. 

– Det er ikke bra hvis forutsetningen for å drive en vellykket utdannelse er at utdannings-institusjonene må «shoppe» internasjonale -stjerner for å fremstå som attraktive. At dette blir et marked. Jeg er overbevist om at det er vel så bra å dyrke et kvalitativt innhold nedenifra, sier hun.

Takket være svenskene kan både KHiO og Kunstakademiet i Trondheim (KiT) melde om at mellom 30 og 40 prosent av studentene er fra utlandet. Det mener dog KiT at de skal endre på.

Utfordringen er at det er motsetning mellom å bygge en kunstutdanning i verdensklasse med internasjonale lærere som styrker kunstnernes muligheter til å lykkes i kunstkarrieren, og målet om opprettholde norsk som fagspråk.

– Paradokset er at vi samtidig ønsker at norsk skal bestå som et fungerende og relevant språk innen kunst. Dette står i en tydelig motsetning til målsettingen eller forventningen om å inngå i en internasjonal samtale, tiltrekke seg utenlandske studenter og sende studenter ut, sier han.

Mortensen erkjenner at akkurat dét motsetningsforholdet har ingen i Norge funnet en løsning på.

Ved Akershus Kunstsenter trekker daglig leder Rikke Komissar frem et annet poeng.

– Sterke lærekrefter er selvfølgelig det viktigste, og kunstakademiene kunne godt fått tak i flere store gjestelærere fra internasjonal kunstscene, men for den enkelte student er jeg ikke sikker på om de får en bedre utdannelse av slike korte -opptredener. Akademiet som institusjon får -høyere anseelse, men for studenten handler det viktigste om hverdagen i institusjonen. Om skolen har en jevnt god kvalitet, er derfor viktigst, sier hun.

Må bygge sterke merkevarer

Komissar mener det var større forskjell på akademiene før.

– Trondheim var stedet for teknologi og audiovisuell kunst, Bergen var kjent for foto og teori, og Oslo hadde jo både Kunstakademiet og Kunst- og håndverkskolen. 

Hun opplever nå skolene som mer ulne og mindre definert.

– Om det er et problem, vet jeg ikke, så lenge de har gode lærerkrefter, og klarer å utdanne gode kunstnere. Kanskje det bare er jeg som følger dårligere med også?

Hun legger til at for mange hadde det nok vært lettere å velge studiested om institusjonene hadde en tydeligere profil.

– Men ettersom studentene skal utvikle seg, forske i ulike felt og dermed trenger bredde for å finne sitt uttrykk, er kanskje ikke spesialisering rett for fremtiden, sier hun.

Mortensen mener derimot at kunstutdannelsen bør spesialiseres mer og er til dels uenig med Komissar om at skillet mellom kunstfag og akademiet er revet ned. 

– Jeg prøver å være tydelig på at Kunstfag er en avdeling som vektlegger håndverket og den materialbaserte kunsten. Det er en annen tradisjon her enn på Kunstakademiet, og å dyrke denne distinksjonen er viktig. Jeg tror vi har mye å vinne på å være tydelige, derfor prøver jeg bestemt å få Kunstfag til å skille seg fra andre læresteder. Det nye masterprogrammet er en del av denne tydeliggjøringen, sier han.

siste kommentarer