• Øyefestivalen i Oslo var et resultate at av flere i musikkbarnsjen i Oslo snakket sammen. Nå ønsker flere aktører å følge opp - slik de har klart i Bergen. 

    Foto:

    Øyafestivalen.no

Kunsten å samarbeide

17.03.2014 - 11:29
Seksjoner: 

Av Nicolai Strøm-Olsen

Direktør i Kultur Vest AS i Bergen, Gert Atle Gundersen, er så langt godt fornøyd med samarbeidet.  

- Der vi har lykkes best er på det overordnede, strategiske feltet. Vi har klart å skape en plattform for å diskutere behovene til kulturlivet i Bergen, blant annet har vi blitt enige om hvilke investeringer som må gjøres. Alle stiller seg bak den. Det betyr at lokale, regionale og statlige politikere har en aktør å forholde seg til, sier han.

Blant medlemmene i Kultur Vest er Festspillene i Bergen, Bergen Filharmoniske Orkester, Den Nationale Scene, Grieghallen og Den Nye Opera for å nevne noen. Helt sentralt i samarbeidet har vært å samordne ressursene mellom institusjonene og bidra til utvikling av ny infrastruktur. I stedet for å sloss for bevilgninger hver for seg sloss de nå sammen.

- Det neste vi jobber mot er en løsning for et fellesverksted, der alle aktørene deler på verkstedtjenester. Der kan vi jo også slippe inn de institusjonene som aldri har råd til å bygge opp egne verksteder. Det er lurt å bygge løsninger som passer for alle, sier han.

Verftet har nå gjennomgått en storstilt oppussing mens Grieghallen står for tur. På noen lenger sikt ønsker de seg et splittert nytt operahus i nærheten av Vågen.

Med andre orsd; samarbeid har de forstått i Bergen. Nå står kanskje Oslo for tur.

Musikkbyen Oslo

I Oslo går det gjetord om det gode samarbeidet innenfor populærmusikken. 

- Vi samkjører utstyr. Alle snakker sammen og hjelper hverandre, om det er mangel på veksel, is eller ved sykdom, sier Harald Christian Sagvik, daglig leder av utestedet Mono. Han var også med på etableringen av Kulturhuset på Youngstorget i Oslo.

Han forteller at samarbeidet innen feltet er kostnadsbesparende, noe som gjør det lett for nye aktører å etablere seg.

- Hverken Mono eller Kulturhuset har råd til å ha en egen elektriker eller vaktmester. Vi deler på nesten all teknisk stab med byens andre konsertsteder. Det er også kompetansebyggende. Når en elektriker har jobbet over alt har han kompetansen vi trenger. Han kan lyd, scenelys og lyd, og er derfor effektiv. Et annet eksempel er at vi trykker plakatene for mange av stedene. Å drive en slik printer er veldig dyrt, men når man er fire aktører så blir det overkommelig og vi får mye bedre markedsføring enn vi ellers ville fått, sier han.  

Samarbeidet gjør at musikkscenen i Oslo har vært i stand til å gjøre store løft. 

- Øya-festivalen sprang ut av at folk på «Last Train», «So What» og «Paragrafen» ville ha en festival som hadde fokus på norsk musikk og norske artister, sier han. 

Han tror også samarbeidet er grunnen til at bransjearrangementet Bylarm nå fungerer så bra i Oslo.

- Alle går sammen om å promovere det. I motsetning til andre norske byer var det det allerede en sterk infrastruktur her som promoverte og bygget et publikum. Alle aktørene ville hverandre godt, sier han.

 - I fjor sommer dro Trøbbelskyter i gang utestedet Sukkerbiten. Da sto utestedene Mono, Blaa, Revoler og Turkish delight bak driften. Et godt eksempel på klyngefordelene, sier han.

Bransjen har nå laget interesseorganisasjon «Musikkbyen Oslo».

-Den er skapt for at vi skal kunne samkjøre våre interesser. Her er konsertarrangører, musikk-foreninger, festivaler og orkestre medlem. Ja til og med Den Norske Opera. Vår visjon er jo at Oslo skal bli Europas svar på Austin, der man har South By Soutwest Festivalen, sier han.

Slik mener han at Oslo kan bli en betydelig aktør innenfor både den norske og internasjonale musikkindustrien på tvers av sjangere.

Nettopp derfor savner Sagvik teater og film. 

Separat tankegang

Atle Halstensen i produsentselskapet Scene Kvelder mener musikkscenen i Oslo har noe enklere rammevilkår for driften enn musikk. 

- Musikksektoren har den fordelen at de er konkurranseutsatt opp mot få store statlige institusjoner. Det er en kulturindustri i stor omstilling hvor man jobber sammen om nye løsninger. I teaterbransjen er det stort sett en mer separat og selvstendig tankegang, og dermed helt annerledes, sier han.

Scene Kvelder står bak store musikaloppsetninger som AnnieBilly Elliot og Last Five Years i den gamle operaen på Youngstrovet. For Halstensen handler dette blant annet om samarbeid rundt scenografi, kostymer, rekvisitter og ikke minst tilgang til produksjonslokaler og snekkerverksted. Han ønsker seg med andre akkurat det Kultur Vest har fått til i Bergen.

-Men institusjonsteatrene har så langt ikke ønsket eller hatt mulighet til å leie ut sine tjenester. Og dette gjelder ikke bare oss i scenekunstsektoren, også TV og filmbransjen er på jakt etter for eksempel snekkerverksted. En mulighet kunne være å få på plass noen fellesverksteder, der ulike institusjoner og produksjonsselskaper kan kjøpe tjenester, sier han.

Han er overbevist om at vi kunne fått gjennomgående bedre kvalitet dersom man hadde et felles sceneverksted hvor teknisk stab var ansatt i pooler som alle kunne leie fra.

- Lyd og lys kan implementeres over alt, og vi ser jo at det er akkurat det som skjer i musikk og konsertbransjen. Til og med skuespillere fra ensemblene ved de ulike teaterhusene ville det være utmerket å kunne leie til private oppsettinger, sier han.

Halstensen mener at samtlige teatre i Oslo kunne levert et bedre tilbud til publikum om de samarbeidet om infrastrukturen. Som en følge av begrenset kapasitet produserer er nå de fleste private teater-aktørene i Oslo i utlandet.

Positiv til samarbeid

Direktør i interesse og arbeidsgiverorganisasjonen Norsk teater og Orkester forening (NTO), Morten Gjelten, er ikke avvisende til tankegangen.

- Samarbeid som springer ut fra husenes egne kunstneriske vurderinger er selvsagt positivt. Til en hvis grad kan du jo si at de store teaterinstitusjonene i seg selv er et resultat av en slik tankegang.

Eksempelvis har Oslo Nye har et verkstedsmiljø som håndterer alle produksjoner på Centralteatret, Trikkestallen og Oslo Nye Teater. Dette kunne teoretisk vært tre autonome teatre, sier han. 

NTO organiserer 42 profesjonelle teatre og symfoniorkestre i Norge, hvor langt de fleste får hovedtyngden av sine inntektev fra det offentlige. De forhandler på vegne av sine teatermedlemmer i lønnsforhandlinger med arbeidstakerorganisasjonene. 

Samtidig mener han det er en uvurderlig verdi at institusjoner med eget verksted i huset som Det Norske Teatret og Operaen, beholder dem. Dette har med kontinuitet og kompetanseoverføring å gjøre, og også med ansvar for verneverdige håndverksfag. Men han avviser ikke at det kan være en spennende ide å etablere tredje, uavhengig aktør som kan serve både offentlige og privat teatre og kompanier.

- I Wien opprettet man i sin tid et eget Teaterverksted-AS som servet hele byens teatermiljø, men uten at jeg nå vet hvordan dette ble evaluert, sier han.

Han ønsker seg derfor et mangfold av løsninger og er skeptisk til monopolsituasjonen ett eneste felles verksted vil skape.

- Men vi skal ikke se bort fra at denne type problemstillinger dukker opp. I Bergen er det nå slik at Carte Blanche leier mange ulike tjenester fra Den Nationale Scene, og det kan også godt tenkes at private og offentlige institusjoner kan samarbeide om å bygge opp tjenester, sier han. 

Direktør ved Nationaltheatret i Oslo, Thomas Gunnerud, sier at de nå undersøker muligheten for å betjene Riksteatrets verkstedsbehov i et eget verksted på Brobekk utenfor Oslo sentrum.

- Det har sine utfordringer, fordi det er forskjellige behov mellom Nationaltheatret og Riksteatret, men nå skal dette utredes grundig. Fordelen med en slik samkjøring er selvfølgelig at man kan bygge sterkere fagmiljøer, sier han.  

- Er det ikke naturlig å se teatertilbudet og behovet som en helhet i forhold til private og kommersielle aktører. Og ville det ikke være naturlig å tilby tjenester til de kommersielle teatrene i Oslo? 

- Hvis samarbeidet med Riksteatret viser seg å fungere kan det tenkes at vi kan tilby tjenester til andre teatre også. Først og fremst vil det da være naturlig å betjene andre teatre som er medlem av Norsk Teater og Orkesterforening, men som ikke har egne verksteder, sier han.

På tross av dette er ikke Gunnerud hundre prosent overbevist.  

- Det er et infrastrukturproblem i forhold til at teatrene har premierer i samme tidsrom. Derfor må et felles verksted som skal betjene flere teatre ha kapasitet til å ta toppene. Alternativet med å spre premierene i større grad er ikke ønskelig i forhold til tilbudet til publikum, sier han.

- Kunne man ha sett for seg at et slikt verksted også solgte tjenester til norske filmprodusenter mellom toppene?  

- Film og teater er jo forskjellig, men begge felt har behov for bygging av kulisser. Hvis et verksted skal betjene forskjellige bransjer kompliseres logistikk og kravene til det som skal bygge ytterligere. I dag produserer nesten alle filmprodusenter utenfor Norge, og det er svært tvilsomt om de ville tilpasset sine behov til et teaterverksteds kapasitet, sier han. 

Likt repertoar gir utfordringer

Statssekretær Knut Olav Åmas i Kulturdepartementet understreker at regjeringen ønsker private teatre og frie sceniske grupper i Norge. De er en uunnværlig del av Teater-Norge, som institusjonsteatrene også er det, men et eventuelt samarbeid må teatrene styre selv:

- Er det noe man kan gjøre politisk for å stimulere til mer samarbeid mellom private og offentlige aktører på scenekunstfeltet?

- Vi oppfordrer gjerne til samarbeid mellom private og offentlige teatre. Men dette må i praksis være opp til teatrene selv. Vi er opptatt av ikke å styre innhold og profil, og det ville det være å pålegge noen å samarbeide. Vår linje er å sette kulturlivet fri – de gode ideene må komme fra aktørene selv, sier han.

Det er altså ikke umulig å se for seg et samarbeid på infrastrukturfeltet. Samfunnsøkonom og kulturforsker ved Telemarksforskning i Bø, Knut Løyland, mener også at repertoarkonkurransen mellom Osloteatrene skaper både dårligere kvalitet og svake resultater. Samtidig forstår han at regjeringen ikke kan pålegge teatrene å samarbeide, men tror det er uunngåelig på sikt. 

- Teaterfeltet er den største posten på kulturbudsjettet og kostnadene fortsetter å skyte i været, uten at kvaliteten stiger merkbart. Nå får Oslo teatrene nesten en milliard i offentlig støtte. Før eller siden må man gjøre noe, ellers vil kostnadene bare fortsette å stige, sier han.

Løyland trekker frem et enkelt eksempel fra hans hjemfylke Telemark. I Skien og Porsgrunn har de to kinoer. Begge ønsker å tiltrekke seg mest mulig publikum, derfor viser begge kinoer kun blockbusters. Siden begge kinoer viser de samme filmene og publikum kun ser filmen på èn kino, og det kun er et begrenset antall blockbustere per år, selger kinoene totalt langt færre billetter enn om de hadde funnet hver sin nisje. I tillegg mener han de ville fått et bedre kinotilbud i regionen. Han mener nå det samme er i ferd med å skje blant Oslos teatre.

- Nå spiller alle varianter av musikaler, som tiltrekker seg et stort publikum. Men publikum ser gjerne kun en eller to musikaler i året, så når alle spiller musikaler så dobler man ikke besøket. Og resultatet er at repertoaret blir smalt i sin bredde, sier han.

For samarbeid handler ikke nødvendigvis om å begrense konkurransen, men å forsøke, som man gjør i Oslo’s musikkscene, å få mest mulig kultur ut av kulturpengene. 

- Vi trenger ikke å spille mot hverandre. Målet må være best mulig scenekunst under unike forhold,  sier Halstensen. Han ønsker at teatrene i Oslo nå finner sine egne, klart definerte sjangre.

- Sammenligner du Oslo og Stockholm så ser du at svenskene har klart å løse dette. De ulike teatrene og scenene har nå forskjellig repertoar som man forholder seg til. Operaen gjør en ting, Dramaten gjør en ting og de kommersielle gjør noe annet. Da funker det, sier han.

 

siste kommentarer