Urbane spenninger

28.05.2014 - 11:33
Oppussingskåte nordmenn har de siste årene brukt rundt 60 milliarder kroner på oppussing i snitt hvert år. Det plasserer oss på Europatoppen. Den nye, ofte stramme interiørsmaken som gis akkurat passe autentisk-sensuelt liv fra de overdimensjonerte lyslyktene i glinsende rustfritt stål, siver nå frem som en grådig lavaelv, hvis formål er rive ned for å strigle opp. Og fordi nordmenn er flokkdyr gjør alle, nesten, det samme. Det er noe ekkelt nyrikt og udannet over en nasjon som ligner en flashy interiørkatalog med et veeeldig designet liv.     
 
Sånn sett står den storstilte utbyggingen av Bjørvika og Tjuvholmen, som preges av mye glass, betong og glatte fasader, helt i stil med hvordan friksjonssky nordmenn i de velfriserte comfort-sonene i forstedene liker at byen deres ser ut. Vi hater sjusk og mangler; maling og murpuss som flasser, ufriserte hekker, en opprevet planke; kort sagt frykten for det ukjente, det krevende ubehaget, som kanskje utfordrer og provoserer. 
 
Moderne byutvikling er selvsagt ingen enkel sak, og skal man lykkes må det være flere og varierte økonomiske drivere for investorer og utbyggere. Men om man har et oppriktig ønske om å skape autentisk liv ikke bare gjennom oppblåste, trendy sort-hvitt fotografier fra den gangen Oslo virkelig var en industriby, kan Oslo fullstendig gå skoene av seg i jaktene på å bli best i den populære distansen havneutvikling. For det er det samme som skjer overalt i byer som nå rydder på gjengrodde stier langs slitne havnefronter. Når alt er ferdig vil Fjordbyen har er boligareal på rundt 405 000 m2 fordelt på rundt 5.000 boliger. Og de er ikke ferdig på mange år ennå. Utbyggingen av Grønlia starter ikke før i 2018. Dimensjonene er enorme.  
 
Flere rønner takk
For inntil to år siden fantes det midt i Oslo nye urbane landskap en diger murkoloss av et bygg; Borgen. Med lav husleie i over 20 år huset den over 40 kunstnere. Den så ut som en skikkelig rønne – men kunstnerne elsket den. 
 
"Borgen er en drøm for et samfunn som mer enn noe annet oppfordrer og utdanner unge mennesker til kreative yrker. Så hvorfor velger man å legge det ned – uten alternativer?", skrev den kjente norske kunstneren Lotte Konow Lund i et velformulert og tankevekkende debattinnlegg i Morgenbladet. Hun hevdet at huset var en drøm for et samfunn som mer enn noe annet oppfordrer og utdanner unge mennesker til kreative, skapende yrker. Å lage en by som ikke har rom for virksomhet som ikke er kommersiell, kan skape et farlig trykk innenifra, skrev hun.
 
Husleie på under 2700 kroner per måned de siste årene var mye av grunnen til at hun kunne "opprettholde en høy produksjon som gjør meg aktuell til å motta en kunstpris". Med utsikt til oppjagede motorveier i alle retninger, Norges største byggeplass, den nye operaen i det fjerne, Postgirobygget og mye mer av Oslos urbane skyline, var dette hennes arbeidsplass i 15 år. Men for to år siden var det altså slutt. Bygget ble solgt og revet, for å gjøre plass til mer byutvikling og utvidelse av Follo-banen. Vel og bra. Men byfornyelse skaper nå en alvorlig mangel på atelier for en yrkesgruppe som alle moderne storbyer elsker å smykke seg med; kunstnere, håndverkere og litt lenger ut aktører i den stadig voksende familien av kreative næringer. 
 
Med fjerning av vannspeilet i Middelalderparken i Gamlebyen, er den eneste synlige oppussingen så langt restaureringen av graven i Gamlebyen gravlund til grunnlovsfaren Christian Magnus Falsen. Etter å ha gamblet på revitalisering av området, har den anerkjente restauranten Oslo Spiseforretning har nå kastet inn håndkleet etter 12 år. Fortellingen om tilblivelsen av Oslo og byens rike middelalderhistorie ligger foreløpig godt gravlagt på vigslet grund under Oslo-Bispens hellige åsyn.  
 
Den begredelige ateliersituasjonen for Oslos kunstnere fremkommer med all tydelighet i Atelierundersøkelsen (Telemarkforskning, 2014). «Våre informanters erfaring er at tilgangen til atelierer i Oslo har vært svært dårlig over flere år. Den primære årsaken til dette er byfornyelse og eiendomsutvikling som medfører at bygninger som tidligere har huset atelierer, rives eller renoveres for å leies ut til boliger, kontorlokaler og næringsvirksomhet der betalingsevnen er høyere. Utviklingen av den nye bydelen i Bjørvika har blitt kritisert nettopp fordi utbyggerne har lagt opp til en prosess der det er kapitalkreftene i markedet som styrer hvilke tilbud som skal finnes i bydelen, og hvem som skal bo og arbeide der, mens kunstnere og andre kreative næringsaktører blir presset ut», står det i rapporten. Nesten halvparten av Norske Billedkunstneres 2680 medlemmer bor i Osloregionen. 
 
En av informantene sier at «Den superkreative kjernen som blant annet består av kunstnere sees ikke som attraktive beboere. De vurderes tvert i mot som uromomenter i den ellers trygge, men "levende og urbane" byen som utbyggerne promoterer. Jeg ser det som et utrykk for en manglende forståelse av hva et byutviklingsprojekt er...». 
 
«Alle» vil ha kunstnerne – nesten ingen vil være med å betale for dem.  
 
Fri oss fra designmiddelklassen
En spasertur langs havnfronten fra «sukkerbiten» øst for Operaen til det nye Fearnley Museeet for Moderne kunst ytterst på Tjuvholmen signer den verdenskjente italienske arkitekten Renzo Piano, viser med all tydelighet at Oslo er i voldsom endring. Og ikke bare her; den såkalte Vulkan-tomta, midt i storbyen, der man ikke skulle «tru at nokon kunne bu», er blitt en helt ny bydel blant annet med Norges første mathall. Groruddalen gjennomgår en ekstrem oppussing – alt på tuftene av gammel industri-kultur.
 
Slik Günerløkka og nå Gamlebyen er i ferd med å bli helt endret av gentrifiseringen (opprinnelig arbeiderklasse flytter, trendy hvit middelklasse overtar, prisene stiger), endres også byens uttrykk, mangfold, innhold og sjarm, slik som i alle internasjonale storbyer. Mange vil ønske byutviklingen velkommen, og det er lett å være kresen og snobbete akademiker i byens bedrestilte strøk som på vegne av dem det gjelder ønsker seg tilbake til utedoens dager da det fortsatt var autentisk, men utvikling kan og bør også handle om reelle valg i flere retninger.  
Samtidig påpeker flere aktører at intensjonene i utviklingen av Fjordbyen nok er gode, men det skjer noe underveis. - Byutviklingen er fullstendig deregulert og man har gått fra planlegging til design. Dette gjør at visjonen om at Fjordbyen skal være universell og tilgjengelig forsvinner, sier samfunnsgeograf og forsker Heidi Bergsli, som jobber med en doktorgrad om utvikling av gamle havneområder, såkalte waterfront-prosjekter, ved Høyskolen i Oslo og Akershus. Hun har blant annet skrevet om den sørfranske byen Marseille. De gjennomgikk en tilsvarende utvikling av havneområdet  i forbindelse med at de var Europeisk kulturby i 2012. En annen aktør går enda lenger: "Byutviklingen har verken en visjon, og eller muligheter for befolkningene til å delta. Den er uforståelig, utilgjengelig, og så uklar at de som har posisjonert seg sterkest - dvs finanskapitalen - får utbytte av den. Vi andre blir geleidet inn gjennom innhegningene".
 
Byer som ikke tør å bevare sine falleferdige randsoner utenfor det "vanlige" A-4 livet står i fare for å miste noe av seg selv. "Byer som ikke arbeider for å få frem det distinkte, selve egenarten, vil ikke lykkes», uttalte den italienske sosiologen og byplanleggeren Lia Ghilardi da hun var i Norge for noen år siden. Hun legger vekt på begreper som elastisitet (Resielint), inkludering og autentisk. 
 
Nettopp Italias eldgamle bystrukturer gir rom for andre grep. Det er bare å se hvordan byens åpne plass – piazzaen – danner rammen om folkeliv, handel, rekreasjon og livets store dager. Her lever livet i all kakofonien fra ampre mopeder i en anarkistisk pøl av likt og ulikt, rent og skittent - som en eneste diger Fellini-kulisse. Noen steder virker det som om hele byen opptrer i en Commedia dell'arte forestilling. Her til lands er det kun Bergen som klarer sånt – og ikke bare på 17. mai. Selv om de rike og vakre noen ganger bor for seg selv sammen med andre likesinnede, kan de også bo på toppen av en leiegård med terrasse, lys og luft, hvor de mindre bemidlede bor nedover. Ved siden en bar, frisør, baker, tobakshandler, bilverksted og fiskehandler.
 
For å få til det må det et faktisk villet mangfold til - ikke bare som en designet Disney-kulisse for innbilte forestillinger. 
 
Over 1000 år etter at Oslo ble grunnlagt ved utløpet av Alna helt øst i Bjørvika på det som nå heter Sørenga, ville det være dumt om jakten på nye historier førte til at byens historie ble historieløs.  
 

siste kommentarer