Vita activa

27.03.2014 - 12:37

Vita activa, som på norsk er oversatt til «Det virksomme liv», er den tysk-amerikanske filosofen  Hannah Arendts (1906 – 1975) hovedverk. Her gir hun en historisk analyse av forholdet mellom det virksomme livets tre komponenter: arbeid, produksjon og handling.

Begrepet aktiv handling kan romme mye, ikke minst menneskets trang til å være virksom og virke i samfunnet. Det er høyst forklarlig at mennesker som ikke inngår i en sosial kontekst på ett eller annet nivå for til slutt å føle seg uønsket og utstøtt fra samfunnet og fremmedgjort, kan slite med å finne mening med livet. Dette er kanskje filosofiens mest kjente problemstilling.

Debatten om nye kulturhus i Norge; hvor mange, hvordan og hvorfor må settes inn i en langt større kontekst enn det vi har klart til nå. En ting er å bringe fakta til torgs, slik Aftenposten har gjort nylig og Kultmag gjorde for ett år siden, men et nytt kulturhus, slik de bygges og tenkes i dag, er noe langt mer en ensidig og avgrenset konsertsal. Der de kartlegger kulturlivets behov i nært samarbeid med brukerne, og planlegger huset ut fra det, representerer det et tidsskille i lokalsamfunnet og en ny tid for kulturlivet, skriver Åse Vigdis Festervoll (NOKU), Ola Løkholm (Styreleder i Norsk Kulturhusnettverk), Terje Halvorsen (kultursjef Hamar kommune) og Rune Håndlykken (rådgiver i Kulturhusplan DA) i en kronikk på kultmag.no. Samtidig skaper man den «åpne og inkluderende møteplassen med et mangfold av kulturtilbud».

Besøkstallene i Kilden i Kristiansand, Konserthuset i Stavanger, Operaen i Oslo, Buen kulturhus i Mandal, Bjørnsonhuset i Molde for å ta noen, viser en voldsom interesse fra folk flest. 500.000 besøker Kolben i Oppegård årlig og 700.000 forventes innom Hamar kulturhus, som er blitt et allaktivitetshus i ordets beste forstand. Slik utvides og forankres samfunnskontrakten mellom aktive mennesker. Et nytt kulturhus kan fungere som et sosialt og kulturelt nav som gir fornyet kraft til lokaldemokratiet.   

Norgeshistoriens desidert største byutviklingsprosjekt foregår akkurat nå i Groruddalen i Oslo, hvor det bor rundt 125.000 mennesker. Fra å være en eneste lang transportkorridor fylt opp av masse industri, lagerlokaler, jernbane, terminaler, blokker og veier på kryss og tvers, skjer nå et løft som skal gi synlig miljøopprustning, bedre omdømme, mer stolthet, bedre livskvalitet og samlet sett bidra til bedre levekår i Groruddalen.

Det meste interessante aspektet ved gjennomføringen så langt er fraværet av de store, spektakulære såkalte "signalbyggene". I ønsket om å bygge nye sosiale strukturer, møteplasser og arenaer på innbyggernes premisser, innser man at mange endringer også kan ligge i de små, nesten usynlige tiltakene. Og i det midlertidige, som arkitekt og prosjektleder i Gehl Architects i København, Lin Skaufel, uttrykte det på fjorårets Groruddalskonferanse. Deres tilnærming er humanistisk, antropologisk, integrerende, deltagende – og leken, hvor kultur og kunstneriske elementer brukes bevisst hele tiden. For slik å skape "vita activa" for en ny tid. 

 

siste kommentarer