Ain't singin' for Coke

Privat kapital har finansiert kulturen like lenge som det har vært mennesker som har uttrykt seg gjennom kunst. Private penger har en lenger historie enn offentlig budsjetter og kulturpolitikk. I vårt land er offentlig kulturpolitikk nært knyttet til etableringer av nasjonale kulturinstitusjoner. I byggingen av landet etter 1814 var dette viktig. Med samtidig økte det også behovet for å få en nasjonal politikk for kunst og kultur.  Så da Ole Bull ville etablerer et nytt norsk teater i Bergen gikk det ikke lang tid før han søkte Stortinget om støtte. Men fikk det ikke, da. Under fødselen av den unge nasjonen og «norskhetsstrev» var kulturen preget av de samme utfordringer som vi har i dag:  Forholdet mellom økonomiske frihet til å skape kunst og kapitalkreftene i markedet. Denne todelingen av kulturøkonomien er altså like gammel som kunsten selv og har mange navn; indie og major, kred og kommers, børs og katedral eller som Figueiredo sier det; forholdet mellom «kunst og kasse».

Etter år med økning i den offentlige pengebruken har den blå-blå regjeringen varslet at tiden nå er  kommet for et sterkere fokus på den private kapitalen. Det er både spennende og utfordrende. Privat kapital knyttes ikke sjeldent opp til enkeltnavn og produkter. Det er jo det som ligger i nettopp PRIVAT kapital, og det er kanskje det som gjør det ekstra utfordrende. Noen mener at kunstneren synes private penger er "skitne". Det er nok mer komplekst enn det. Både kunstnere og private har krav på respekt mht omdømme og merkevare.

Skepsis finnes også blant de som skal representere den private kapitalen overfor kunstnerne. I «Status 2013», som Perduco har laget på oppdrag fra Arts&Business, kommer dette tydelig frem. Her kan det se ut som om mange bedrifter ikke er fornøyde det samarbeidet de har med kulturlivet.

Denne skepsisen er jo ikke bare knyttet til kunst. Vi så den komme til overflaten i OL i Sotsji. Reklame og sponsing i tradisjonelle norske idrettsgrener vakte sterke reaksjoner! Min gamle favoritt-musiker Neil Young har satt musikk og tekst til denne skepsisen og synger nok på vegne av mange her:

"This Note's For You"

Ain't singin' for Pepsi

Ain't singin' for Coke

I don't sing for nobody

Makes me look like a joke

This note's for you.

 

Ain't singin' for Miller

Don't sing for Bud

I won't sing for politicians

Ain't singin' for Spuds

This note's for you.

 

Don't need no cash

Don't want no money

Ain't got no stash

This note's for you.

 

I've got the real thing

I got the real thing, baby

I got the real thing

Mange har pekt på behovet for at kulturen skal lære av idretten. Jeg er usikker på om dette er like relevant for alle. Slik for eksempel Den norske opera og ballett har formgitt sitt samarbeidsprogram synes jeg de i stor grad har idretten som forbilde.

Så hva gjør vi da? Selv har jeg de beste erfaringer med lokale sponsorer. Lokale bedrifter og kjøpmenn støttet konsertprogrammet med enkle rubrikkannonser med små, men viktige beløp. Likevel; de tilbakemeldinger jeg får fra det mer profesjonelle sjiktet i kulturlivet er signalene ikke så entydig positive som mine. Her nevnes både uklare ansvarsforhold og avgjørelsesmyndighet, manglende forutsigbarhet og konjunktur-styrt, for store forventninger til gjenytelser.

Private penger og sponsing er tenkt som et supplement til den offentlige økonomien og ikke en erstatning. Vi må da forutsette at det ikke vil komme kutt i de offentlige tilskuddene. Om interessen for å styrke kulturøkonomien er så stor som noen synes å tro, for kunstens skyld, hvorfor ikke lage et fond hvor man anonymt gir bidrag som igjen deler ut etter gitte og kjente kriterier. Et fond, ikke for alt som er godt og vakkert, men for det som er nytt og kanskje til og med skremmende.

Uansett løsning går det en rød tråd fra «norskhetsstrevet» i etableringen av kulturnasjonen Norge og nøkkelen ligger i utviklingen av kunstnerøkonomien. Den må bli mer kunnskapsbasert. Siste undersøkelse var i 2006. Siden da har feltet utviklet seg betydelig. Utred nå!

 

 

 

Jeg har igjen hatt gleden av å lese Ivo de Figueiredo sin biografi om Henrik Ibsen. Ikke bare fordi Ibsen er mitt bysbarn, men også fordi den gir et fint innblikk i utviklingen av en offentlig, norsk kulturpolitikk.

Share: