Fra tango til lønnsomhet

Du er ikke helt av denne verden om du ikke har fått med deg årets desidert største musikksuksess «The fox» av og med Ylvis-brødrene. I skrivende stund har den hele 300 mill. visninger på Youtube og ikke bare det; The Fox er også nominert som årets hit i Spellemann uten at de, meg bekjent, har gitt ut en eneste CD eller lydfil. Bak en slik mega-suksess er det flere aktører som representerer kulturnæringen med produkter som tar utgangspunkt i innovasjon, kunnskap og teknologi.

Kulturnæringssatsningen i Norge har en brokete historie fra starten i 2001 med det relativt håpløse navnet «Tango for to. Samspill mellom kultur og næringsliv», til Stortingsmeldingene «Kulturpolitikk mot 2014» i 2004 og «Kultur og næring» i mars 2005. I begge slår man til lyd for at man i større grad må forholde seg til kulturnæringen og arbeide med produktutvikling. 

I dag er det helt akseptert at man bruker næringsbegrepet overfor flere av de fagene som faller inn under begrepet, som musikk, film, foto, spill, tv, radio, design, trykte medier og til en viss grad kulturarv og kunstnerisk virksomhet.

Kulturnæringen i Norge kjennetegnes av en rekke dilemmaer. Stadig flere av aktørene lever helt utmerket i en kommersiell verden uten nevneverdige plager. Samtidig er det en overetablering av enkeltmannsforetak hvor virksomheten preges av en mikroøkonomi som er søknadsdrevet og prosjektstyrt. Det gir liten forutsigbarhet og langsiktighet.

Næringspolitikken har som mål å legge til rette for størst mulig verdiskaping i norsk økonomi. Det er med utgangspunkt i de fortrinnene vi kan medvirke til et bærekraftig, nyskapende, kunnskapsbasert og omstillingsdyktig næringsliv. Kulturnæringen trenger rammebetingelser og et samlet virkemiddelapparat for å bidra til å nå målene i den nasjonale næringspolitikken. 

Derfor mener jeg at Norge nå for alvor må legge en strategi for hvordan kulturnæringene kan lykkes med å skape lønnsom næringsvirksomhet. Det er derfor synd at Regjeringen har kuttet i Næringsdepartementets kulturnæringssatsing; det gir et dårlig signal til de som ønsker å gå inn i næringen med kommersielle hensikter. Kulturnæringen må være del av Statens næringspolitikk, men da må Staten også være der for å være med å utvikle den.

Regjeringen ønsker flere private penger inn i kulturen. Det er bra, men det er ikke flere uforutsigbare meséner vi trenger. Det kan sikkert være hensiktsmessig å finne flere inntektskilder som crowd founding, peer to peer mm. Men ingen bransje kan leve i en så uforutsigbar økonomi! Langsiktighet i virkemiddelapparatet er avgjørende for å tiltrekke seg investorer.

Ny næring sier du? Alle trender peker bare en vei; kulturnæringens globale verdi vil bare øke og øke. Mer stat spør du kanskje? Har ikke kulturen gode nok støtteordninger? Jo, det har vært stor vekst i den kulturbegrunnede økonomien. Men nettopp derfor er det Statens oppgave å legge til rette for økt kulturnæringsvirksomhet her i landet, dersom Norge ønsker å bli konkurransedyktige i et globalt marked, hvor nye nasjoner som Kina, er på full fart inn. Aktørene må selv være med å definere og identifisere sine behov. Vi trenger mennesker som vil og kan investere i kulturnæringen med avkastning som mål. Det er bare på den måten næringen vil vokse, men Staten må være en aktiv fødselshjelper slik de er med mye annen næring. 

La meg nevne min hjemkommune Stavanger. Her har de fått nytt konserthus og ny kulturskole, Bjergsted har lagt på seg, vi har musikk- og danseutdanningen, Tou-scene og en ambisjon om å utvikle regionen til et tyngdepunkt for kulturnæringene og mye, mye mer. Tenk hvilke muligheter som ligger her for en region med rike tradisjoner innenfor næringsutvikling og innovasjon. All kultur vokser nedenfra og er lokal, men det må være nasjonale ressurser som setter prosjektene i stand til å realiseres!

Jeg er ikke engstelig for Ylvis-brødrenes økonomi eller til de som står dem nærmest. De har nok til både salt og nål i grauten. Jeg er mer urolig for flertallet av de andre aktørene innenfor kulturnæringsfeltet som trenger all den drahjelpen de kan få. 

Kulturnæringen i Norge trenger derfor helt andre rammevilkår og noen som med en helt annen tyngde kan tale deres interesser.

Norge må legge en strategi for å få kulturnæringene til å lykkes.

Share: