Jakten på det helkommersielle

Du har sikkert i løpet av sommeren deltatt på noe som kanskje er en del av den norske kulturnæringen? En festival? En museumsbutikk?  Rockheim? En opplevelsespark?

Regjeringens første kulturnæringskonferanse ble arrangert i Tromsø 26.-27.mai. Konferansen var godt besøkt og mye av interessen fra kulturfeltet skyldes nok en nysgjerrighet på hva det varslede mangfoldet av økonomiske bidrag til kunst og kultur egentlig skal bestå i, konkret.

La meg starte med å sy sammen to poeng fra innlederne. Først Music Norways direktør Kathrine Synnes Finnskog som pekte på hvor langt fremme Norge ligger i utviklingen av strømmeøkonomien i forhold til resten av Europa. Dette er et viktig aspekt. 

Så leder av regjeringens bransjeråd for kulturnæringen, Kirsti Mathisen Hjelmedal, som pekte på at omleggingen av Telenor fra statlig eierskap til privat selskap med tilgang for alle i utbygd nett, var en omlegging av enorm betydning for samfunnet. Ja, og selvfølgelig for strømmetjenestene og dens økonomi. Mitt poeng blir altså; det viser hvor viktig det er å tilrettelegg for god infrastruktur, også for kulturnæringen!

Tema for konferansen, i tillegg til kulturnæringen, var mangfold i finansieringen. Jeg kjenner fremdeles på en usikkerhet om det er mer mangfold som er løsningen. Jeg har før hevdet at det som skaper usikkerhet i kulturøkonomien er at det, der det bevilges, ikke gis bærekraftige nok tilskudd, og at det er for prosjektdrevet og søknadsmotivert. Men det er godt mulig jeg tar feil. Ingen vil være imot at flere bidrar til å styrke kulturøkonomien forutsatt at staten gjør det samme selvfølgelig!

Stiftelser som alternativ for den profesjonelle delen av kunsten og kulturen føler jeg ennå har en veg å gå. Stiftelsenes krav til allmen nytte er veldig bra, men kan komme noe i motsetningsforhold til den frie kunsten. Jeg spurte retorisk under konferansen hva allmennyttig kunst er. Svar den som vil!

Casene som ble lagt frem bar alle preg av å være hybride med en god del kulturstøtte. Med unntak kanskje av film og design, savnet jeg eksempler på helkommersiell drift som bare lener seg mot næringsstøtte. Men; Knut Schreiner mottok betydelig støtte for sin bekymring for «entreprenørskap» skulle dryppe nedover og lamme det kunstneriske mangfoldet. Her er vi nok i sentrum av utfordringene i utvikling av en bærekraftig kulturøkonomi.

Konferansen brakte vel egentlig lite nytt (for oss som har levd en stund), men for min egen del opplevde jeg det første møtet mellom bransjerådet for kulturnæringen og Nærings og fiskeridepartementet som meget positivt! Her har jeg høye forventninger. 

Så til den delen av konferanse som ble gitt til to av våre rikeste menn, Christian Ringnes og Christen Sveaas. Noen skikkelige friskuser som Solberg vil kalt dem. Begge har gitt betydelige summer til utvikling av kunst og kultur. Kongen utnevnte i 2011 Sveaas til Ridder av 1.klasse av St. Olavs orden «for hans innsats for kulturen». En fornøyelig gjennomgang av deres møte med offentlig byråkrati og kultur var i godt "Latter format" og stand up verdig. Morsomt og underholdende OG på alle måter tankevekkende. At livet som riking likevel er så vondt og vanskelig som de forsøkte å få oss til å tro, er jeg mer usikker på. Men hva vet vel jeg? Uansett; kunst og kultur er helt avhengig av private penger. Derfor trenger vi etter hvert en større samtale om dette emnet.

Nå er det lenge varslede Nasjonale senter for kulturnæringen vedtatt, med ikke ubetydelige forventninger, i regi av Høyskolen i Lillehammer. De har fått oppdraget med å utvikle et virtuelt nasjonalt kunnskapssenter for kulturnæringene. Jeg velger meg ord fra Ole Paus: «Jorden er i rute og månen på snei, vanlig sherry for meg»!

Det kan hende at kulturnæringenes årelange våte drøm om å bli inkludert i næringspolitikken ikke er SÅ langt unna. Nå gjelder det bare å samle seg om felles mål i næringspolitikken!

Share: