Oljeindustrien i Norge er ikke gammel. Hendelsen som åpnet folks øyne for at det kunne være hydrokarboner i Nordsjøen var det nederlandske funnet av gass i Groningen i 1959. Det norske oljeeventyret startet for alvor i 1969, det året Ekofisk ble funnet. Produksjonen startet to år etter i 1971. Siden da har næringen skapt verdier for over 12.000 milliarder kroner og hele den norske velferdsmodellen hviler på den.
Musikk har og sin bransje. Kanskje den «spisseste enden» av den er mest representert ved plate- og event bransjen. Historisk sett kan man si at den kom til landet med populærkulturen og «popmusikken». Da står året 1956 helt sentralt, når Bill Hayles kom Sentrum Scene i Oslo med «Rock Around the Clock». Oslo-ungdommen, som ikke engang hadde sett filmen ennå, hadde fått med seg hva man måtte gjøre og gjorde: det ble opprør!! Resten er historie.
I 2012 omsatte musikkbransjen i Norge for 2.1 milliarder kroner. Med litt velvilje kan man si at disse to bransjene – olje og musikk - kom nesten likt til Norge. Det er selvfølgelig for lettvint å gjøre noe poeng av å sammenligne dem, ja mange vil finne det svært urimelig. Men likevel? Spørsmålet vi må stille oss er hva vi kan lære av oljebransjen om det å bygge en bransje, en kulturnæringsbransje? Som har tydelige kjennetegn, som er i stand til å sette krav og definere sine rammevilkår.
Veldig mye positivt har skjedd de siste årene. Kunnskapssenter, mentorordninger, entreprenørskap og mye mer er på plass. Men kan vi likevel ha hatt feil fokus? Har vi ikke sett potensialet? Skyldes det manglede kunnskap?
Dette er ting jeg spør meg selv mens Nico& Vincs enorme suksess får god og fortjenestefull dekning i Dagsrevyen. Har vi satset nok på å drive frem en bransje som ikke støter fra seg de beste talentene? Har vi gjort nok for å bygge en bransje som kan satse internasjonalt og stanse talentflukt til utlandet? Kanskje vi skal begynne med å verdsette oss selv og det vi representerer høyere?
Onsdag 8 oktober kommer regjeringens forslag til statsbudsjett. Da har i hvertfall jeg store forventninger til videre sterk satsning på næringsutvikling innen kultur. Det er ikke nok å vurdere eller revurdere om du vil, synet på kulturstøtte, ikke lenger at kultur kan være næring, ikke lenger at kunstnere skal ha kunnskap om næringsutvikling og entreprenørskap.
Nå må bransjen defineres, bygges og rammevilkårene styrkes! Så enkelt og så vanskelig.
Det finnes mange ulike bransjer her i landet. Små og store. Den største – og viktigste - av dem er likevel oljebransjen, muligens sammen med våpenindustrien. Begge er verdensomspennende.