Det pågår for tiden en debatt om krav til ledere både i privat og offentlig sektor. Digitaliseringen er i ferd med å endre både produksjons- og forbruksmønstret for kulturvirksomhet. For å håndtere de store endringer norsk kulturliv står midt oppe i trengs ledere som ser mulighetene fremfor å grave seg ned i skyttergraver. Den omfattende digitaliseringen som vi så langt bare har sett begynnelsen av, representerer store muligheter for kulturlivet, for brukerne og for publikum. Og det er kulturlivets ulike ledere som må ta føringen i å ta bruk mulighetene.
Departementet styrer institusjonen gjennom kringkastingsloven, forskrifter til loven, NRK's vedtekter og generalforsamlingsvedtak og budsjettvedtak.
Når da politikere gradvis har fått større ambisjoner på dette politikkområdet må de bli enda mer bevisste på hva de egentlig kan styre og hvordan styringen bør gjøres for at kultur- og kunstvirksomheter skal treffe kloke beslutninger som gjør Norge til en ledende kulturnasjon? Hvordan får vi et best mulig forhold mellom departementet, som eier mange kulturvirksomheter og som regulerer sektoren, og de forskjellige kulturvirksomhetene?
Debatten vil i stor grad dreie seg om konsekvensene av at markedet i større grad skal være med på finansieringen av et kulturliv som med utgangspunkt i kulturløftet har vent seg til en situasjon med sterk vekst i de statlige bevilgningene.
Interessen for kultur, kunst og kulturpolitikk er stor, hvor innfalsvinklene er mange. Gjennom kulturpolitikken utformes det aktiviteter og beslutninger som gir ulike former for kultur og kunst oppmerksomhet og ressurser. Det ytes støtte til produksjon av film, bøker, bevaring av kulturarven og til formidling av kunst. I Norge vil vi at politikere skal ha et stort ansvar. Gjennom kulturløftet kom kulturpolitikken opp i en høyere politisk divisjon og Norge ligger på verdenstoppen i vekst i offentlige kulturbevilgninger.
